Minneord...

Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.

Det var med undring og sorg vi mottok beskjeden om at 2008 bare hadde få dager igjen. Det har gått uventet fort på slutten, og når det nå er over så går våre tanker til de nærmeste. Kanskje tenker vi spesielt på 2009, som nok sterkest vil føle på ansvar for å ivareta det 2008 har holdt liv i.

Men 2008 har hatt et rikt liv, og vi skal få lov til å takke for alt vi har fått oppleve sammen. 2008 ble født i januar, og hun hadde en varierende barndom. Personlig husker jeg noen rike og spennde dager vi hadde sammen i Narena i Mali. Været var upåklagelig, og jeg må innrømme at jeg opplevde henne som raus og inkluderende. I februar, mars og april fortsatte den gode relasjonen mellom oss, og jeg kunne nesten tro at vi hadde noe på gang.

Men så kom mai, juni, juli og august. Finanskrisen var i anmarsj, og det merktes på humøret til 2008. Det var en tøff tid for oss alle, og min arbeidsledigelendighet førte nok også til at vi fikk et litt mer anstrengt forhold.

I september lysnet det litt igjen, men sykdom i familie og endel usikkerhetsmomenter gjorde at 2008 nok mistet litt glans - det var tydelig at ansvaret tynget 2008, og alle så at det gikk mot mørkere tider.

Og selv om 2008 nok opplevde en slags afterglove i desember. De siste ukene har 2008 vist seg frem, og vi skulle nok ønske at livet kunne vare litt lenger.

Men det gikk ubønnhørlig mot slutten, og jeg kan ikke annet enn å takke for en spennende relasjon. Utdanning, verdensomsegling, jobb og bolig er bare noen av de store opplevelsene vi har fått ha sammen, og 2008 vil bli husket i fremtiden.

Jeg vil lyse fred over 2008 sitt minne.

Arbeidsplass: Misjonsmarka

Misjonsmarka har en litt spesiell klang i diverse misjonsører. Og som tidligere Fjellhaugstudent er jeg opplært til at misjonsmarka er hvor man skal ha sin arbeidsplass. Og det har jeg, bokstavlig talt...

Santa wears a Carlisle hat...!

Jeg følte det var på tide at jeg også fikk meg et favorittlag i England. Og siden jeg nettopp var i Carlisle, og likte meg godt der så ble valget enkelt. Carlisle er jo også et ganske kult navn...

Gleden sto nesten i taket etter at Carlisle idag slo Huddersfield 3-0. Michael Bridges spilte en stor kamp, og hadde nok seilt opp som favoritt til å bli min favorittspiller hvis han ikke bare hadde vært på utlån fra Hull.

Men det er litt arbeid å skaffe seg et favorittlag på denne måten. Dekningen av engelsk 1.divisjon, dvs. den tredje høyeste divisjonen er veldig svak i norsk presse....

The Cumbrians har også hatt en litt trøblete start på sesongen, og det mest realistiske målet vårt er nok å havne på øverste halvdel av tabellen. Men det er greit å ha en litt rolig start som supporter. Jeg trenger tid til å bli kjent med navnene, divisjonen og alt det der.

Men det gjør godt å slå Huddersfield, etter et litt forsmedelig tap for Leichester sist helg... Go Cumbrians! (eller noe slikt)
Og jeg er fristet til å bytte ut nr.9 med å gå på en kamp på Brunton Park.

Selverkjennelse før jul

Jeg har visst det lenge. I mars 2007 valgte jeg feil. Jeg har vært klar over det, men jeg har ikke sagt noe.

Jeg klarer ikke å gjøre mine 17 punkter før jeg blir 30. Jeg kan bare skylde på meg selv for at jeg ikke gadd å gå i Holmenkollen i mars 2007.

Og jeg har gitt opp. Det blir neppe noe bad i dødehavet, eller en formiddag som eksamensvakt. Jeg beklager. Jeg føler at jeg har ført mine lesere bak lyset, og føler behov for å bekjenne mine feilgrep før jeg setter tennene i den sprøe svoren.

Men resultetet er egnentlig ikke overraskende. Jeg stresser nok for lite og klarer ikke gjøre alt jeg skulle gjort...

Det er derfor det er så deilig med julens budskap....

Marvellous! Marvellous! Marvellous!

Misjonsstrategi er kanskje ikke et veldig spennende fag, men derimot veldig spennende i praksis. Grunnene til det kan være mange, men det gidder jeg ikke komme inn på her.

London er nok mer kjent for arkitektur, musikaler, fotball og shopping enn misjonsaktiviteter. Og derfor har det vært herlig befriende for en lite handleglad ungkar fra sør-vestlandet å treffe unge disipler i denne litt store byen. All ære til "the Uturners"...

Nå har undertegnede forflyttet seg noen miles nordøstover, til Carlisle. En stor by (i norsk og islandsk målestokk) kjent for sin landsbymentalitet og noe utydelige dialekt. Her får vi også se litt av misjonsarbeidet vi driver, og det er absolutt ikke å forakte.... Man skal heller ikke kimse av julepynten i Calisle sentrum - et eldorado i mer eller mindre fargesprakende og blinkende lys...
Og midt oppe i alt dette har det også blitt tid til litt gåing, handling og kultur, men verken "The mousetrap" eller min stive legg vil jeg utbrodere noe mer om i denne omgang.

Ukens sitat er fra John, en prest i Holborn: "Marvellous! Marvellous! Marvellous!"

Et savn...

En lesesalstol er byttet ut med en kontorstol. Det er plutselig blitt ett år siden jeg gjorde de siste korrekturer på masteravhandlingen min. Det skjedde på en lesesalen som kan sammenlignes med en oase av stressede mennesker. Vi slet alle med diverse oppgaver og/eller eksamner. Og i etterklokhetens navn må jeg innrømme at jeg savner det.

Arbeidslivet er fint, kontorfellesskapet hyggelig og arbeidsoppgavene varierende. Men likevel savner jeg lesesalen. Jeg savner å lese, stresse, savner faktisk frustrasjonenen som kunne bre seg i kroppen.

Men den gylne tiden er over, og jeg må ta til takke med en Englandstur i desembermøtet. Misjonslandet England, hvor vi har åtte ettåringer, skal besøkes på min første tjenestereis i NMS U. Og det blir spennende..

Men jeg må samtidig innrømme at jeg går jula imøte med god samvittighet. Jeg er nemlig på vei tilbake til studiene, og vil med stor sannsynlighet ta noen fag på Mediehøgskolen til våren. Riktignok ikke mer en maks 20 studiepoeng, men jeg kjenner at skuldrene synker bare ved tanken... Jeg tror det kalles julestemning...