Prest, jeg?

Undertegnede hadde i helgen en preike. Som mange vet var teksten fra Job 2.1-10, og temaet handlet om den prøvede tro. Ikke akkurat et tema man velger selv, og heller ikke en tekst som er den mest omtalte. Og hva skulle man si?

Forberedelsene til talen kan ikke betraktes som ideale. OL har litt av skylden, men også travelt arbeid og diverse omstendigheter i familien medførte stadige utsettelser. Likevel ble det utarbeidet en tale, som nok var litt for lang. Det hjalp neppe at undertegnede har en kjedelig og monoton talerstemme, og til tider synes at han blir litt kjedelig under talen. Så følelsen i etterkant var ikke god.

Men tilbakemeldiger er en fin ting, og det var noen som kom og takket. En sa til og med at Jobs bok hadde vært uforståelig for henne tidligere, men nå hadde hun fått se en rød tråd i den. Slikt kan undertegnede leve med, selv om han innser at forbedringspotensiale er tilstede.

Om mulig enda mer overraskende var tilbakemeldingen fra en tidligere leder i kirkemøtet og nåværende bispedømmerådmedlem hadde forvillet seg inn i Salem. Han kom med følgende tilbakemelding: "Takk skal du ha. Jeg skulle ønske du var prest i statskirken." 

Undertegnede er imidlertid litt usikker på om det er veien å gå. Heldigvis har andre med lignende bakgrunn tatt på seg et slikt kall. Men undertegnede trenger nok mer kontortid, men neste uke blir han litt mer kirkelig siden han har fått det ærefulle oppdraget å være med å bære kisten til sin morfar.

Og på fredag går turen til Peru, landet hvor han var med på sin første ordinasjon. I NLM sin samarbeidskirke, hvor han sannsynligvis heller ikke kommer til å bli prest...