Bloggen er herved nedlagt...

Tiden er inne, og timen er kommet. Listen er ikke fullført, men undertegnede er ferdig med den. Det hele avsluttes altså med at jeg tar nr. 7.

Det er med blandede følelser undertegnede herved nedlegger bloggen. Den har på mange måter vært mitt talerør til en verden som ikke burde høre. Det har vært min hobbypsykologiske avsug, hvor ironi, humor, sidesyn, trangsyn, konservativisme og liberalitet har gått hånd i hånd. Man blir nesten litt poetisk på en slik dag - og da innser undertegnede at tiden er inne.

Så dette er mitt siste innlegg. Nr. 431 i rekken. Det har kommet inn 842 reaksjoner på innleggene, og bloggen har hatt over 36 000 unike og nesten 50 000 uforståelige sidetreff siden det første innlegget en høstkveld i 2006. Det har vært stort og rikt, lite og pinlig, og jeg kan bare takke alle mine lesere fra "alleslags" verdens land. Dere har kanskje fulgt meg fra NLM til NMS U, fra land til land og lagt merke til alle mine humørsvigninger og villfarelser.

Det er mange som burde takkes spesielt. Jeg skal prøve å glemme flest mulig, men i disse tider når Peru er nært rent erfaringsmessig så er det liten tvil om at Sverre Hovda må få en takk for at han er så bra på bilder, og en stor takk går også til fam. Bakke fordi de ser på meg som en venn og ikke en kollega. Og ikke minst en takk for et fantastisk opphold i det sørlige vest...

Denne bloggen er nå historie, og det er mange som lurer på om jeg skal begynne med en ny blogg. Det har undertegnede ingen konkrete planer om, men tiden får vise om noe kan forandre på det..  Men det blir i så fall ikke bare som glad og positiv, for 30-tallet har en historie som skulle tilsi tøffere tider. Undertegnede lover likevel å forsøke å holde humøret oppe og positiviteten vedlike, men vil nok muligens og forhåpentligvis forandre image til noe bedre... Men først må han nok skaffe seg en ny mobil, for det har han for tiden ikke. Så nå starter en ny tid uten blogg og uten mobil... 

Men uansett; Husk: Smilet er en billig vare. Det gir jeg bort til hvemsomhelst...

Ærbødigst

heldags... -glad og positiv -

Bilder sier ikke alt...

... og ord blir fattige i møte med natur og folk. Her er noen bilder fra min topptur opp mot 4740 moh, og litt fra helgen i Crucero. Lørdagsturen til Oscoroque var et naturalistisk høydepunkt....

En liten hindring i veibanen medførte at vi måtte utsette turen til Oscooque. Slikt skjer...

 

En dame på plazaen i Crucero. En eksotisk by på ca. 4100 moh

  

En dobbel barnegrav pyntet til allehelgensdag med glitter og øl.

Gutta på tur...

Misjonærtomten

  

Preikaren i Crucero, oversatt til Quetchua. Undertegnede forsto ingenting annet enn bibelhenvisningene....

Deretter gikk turen opp på fjellet, med retning Oscoroque. Fantastisk natur...!

 

 

ny høyderekord. 4740 meter over havets overflate. 

På kvelden var det møte i kirken, og der ble fotoapparatet populært..

  

Sverre klipper snoren på den nye prosjektoren som kirken i Crucero hadde kjøpt. Nå skulle det bli populært å gå i kirken...

 

Denne hvite gutten ble omtalt som "Gringoen fra Arequipa" på lokal-TV i Juliaca

 

Og så var det adios og farvel til Crucero, og nye eventyr med gringoen fra Arequipa ventet i Juliaca.

Høyderekord og litt løyen mage...

Å være 4000 meter over havets overflate kan visstnok oppleves på forskjellige måter. Undertegnede mener selv at han tåler høyden relativt bra. Beviset på dette mener han å finne i at han stakk på en tur i åsene ved Juliaca allerede samme dag som han kom opp på 3850 meters høyde. Dette gikk uten problemer, selv om det er litt mer pusting enn normalt i oppoverbakkene. Utsikten over "en noe spesiell" by var ihvertfall upåklagelig..

I helgen gikk turen enda lenger opp i høylandet. Målet var Crucero på ca. 4150 meter, og det var heller ingen store problemer. Man kan undre seg om undertegnede snakker litt enkelt om høyden, eller om han rett og slett er blitt litt oppblåst... For det er liten tvil om at magen har vært litt løyen. Det har ikke skapt noen problemer, men at Andreas Bakke dro en sammenligning mellom undertegnedes mage og magen til en kvinne som er 5 og en halv måned på vei tilsier muligens noe.... Men nok om det...

For det er spesielt å oppholde seg i de andiske fjelltrakter. Naturen er storslått, lamaene mange og de peruanske ansikter forteller historier om liv som er anderledes enn komfortlivet til en enkel nordmann.

Man trenger litt tid for å fordøye slike inntrykk, og undertegnede lover at han skal komme sterkere tilbake når bildene er overført fra CF-kortet til dataen. Derfor må dere nøye dere med noen bilder fra Juliaca og turen dit... Og hvis noen skulle lure så er den nye høyderekorden på 4740 moh.

Snadder...!

Det er ikke bare bare å oppholde seg 2500 meter over havets overflate. Noen sliter med oksygenopptaket på slike høyder, men det har heldigvis undertegnede sluppet. Derimot er den forminskede avstanden til solen medført noen minimale utfordringer. For etter en formiddag på takterrassen uten solkrem har undertegnede blitt litt mer rødhudet. Dette kunne kanksje vært skoleeksempelet på at ytre tilpassning ikke alltid fungerer rent kontekstuelt, for man kan ikke legge skjul på at undertegnede fremdeles skiller seg litt ut i en peruansk forsamling...

Men en formiddag på takterrassen med kaffi og en god bok er likevel ikke å forrakte. Det er heller ikke en tur i nabolaget, en tur til Saga eller en tur til Zig Zag. Det er rett og slett ganske snadder...

Som dere ser av bildene så er det strutsebiff som er blitt inntatt, og det er et måltid som ikke lett går i glemmeboken. 300 gram strutsebiff til 110 kroner er helt greit, og når man i tillegg har godt selskap - så er det bare snadder...

Temperaturen er upåklagelig, og i morgen blir det en tur til SETELA, bibelstudie med misjonærene, og forberedelser til Juliaca og Cruzero tur. Og det vil si at man skal enda nærmere solen,  opp til rundt 4000 moh. Skal ikke se bort fra at det blir litt snadder der også....

Så da er det bare å takke for en fin kveld her i Peru..

Jordskjelv og annet...

Undertegnede hadde ikke mer enn satt beina sine på det sør-amerikanske kontinet før jorden begynte å skjelve. Det er usikkert om det er noen sammenhenger ute og går, men Peru ser heldigvis ut til å være relativ skånet for store og ødeleggende bølger.

Begrepet reisedager er imidlertid blitt aktualisert den senere tid. For det merkes på humoren at man står opp klokken fire om morgenen og legger seg klokken halv ett om kvelden. Dette høres kanskje ikke så spesielt ut, men når man i tillegg har skrudd klokken seks timer tilbake, så blir det noen timer uten god søvn. Riktignok ble det noen fem-minuttere og en halvtime, men dagslyset ødela for den gode og lange søvnen.

Men nå er altså en ny dag over, og undertegnede har inviet shortssesongen i 2010. Det er rett og slett deilig befriende å gå litt barbent ute.  Og i tillegg var det ikke så aller for verst å bli vekket opp til en beskjed om at Engelina var født, noe som tilsier at undertegnede også har en niese. Det er liten tvil om at dette er spennende tider, og i morgen blir det bading og avslapping. Kanskje til og med litt bar overkropp...

Store forskjeller..

Livet har sine oppturer og nedturer. Av og til er det travelt, mens andre ganger er det ikke travelt i det hele tatt. Noen ganger er det fryd og gammen, mens andre ganger er det mer normalt eller litt kjipt.

Slik har undertegnede følt det i det siste.

Travle dager på arbeid. Lite tid hjemme. Mange møter i Salem, noen av dem kjedelige, andre kjekkere. Begravelse for morfar, og reise til Peru. Mistet mobiltelefon og snøvær i Norge, mobilfri og sommer i Peru.

Det tar seg opp... men bloggen er på en nedadgående kurve. Kanskje man kan kalle det fastetid!

Så da gjenstår det bare å si en ting: God sommer!

Prest, jeg?

Undertegnede hadde i helgen en preike. Som mange vet var teksten fra Job 2.1-10, og temaet handlet om den prøvede tro. Ikke akkurat et tema man velger selv, og heller ikke en tekst som er den mest omtalte. Og hva skulle man si?

Forberedelsene til talen kan ikke betraktes som ideale. OL har litt av skylden, men også travelt arbeid og diverse omstendigheter i familien medførte stadige utsettelser. Likevel ble det utarbeidet en tale, som nok var litt for lang. Det hjalp neppe at undertegnede har en kjedelig og monoton talerstemme, og til tider synes at han blir litt kjedelig under talen. Så følelsen i etterkant var ikke god.

Men tilbakemeldiger er en fin ting, og det var noen som kom og takket. En sa til og med at Jobs bok hadde vært uforståelig for henne tidligere, men nå hadde hun fått se en rød tråd i den. Slikt kan undertegnede leve med, selv om han innser at forbedringspotensiale er tilstede.

Om mulig enda mer overraskende var tilbakemeldingen fra en tidligere leder i kirkemøtet og nåværende bispedømmerådmedlem hadde forvillet seg inn i Salem. Han kom med følgende tilbakemelding: "Takk skal du ha. Jeg skulle ønske du var prest i statskirken." 

Undertegnede er imidlertid litt usikker på om det er veien å gå. Heldigvis har andre med lignende bakgrunn tatt på seg et slikt kall. Men undertegnede trenger nok mer kontortid, men neste uke blir han litt mer kirkelig siden han har fått det ærefulle oppdraget å være med å bære kisten til sin morfar.

Og på fredag går turen til Peru, landet hvor han var med på sin første ordinasjon. I NLM sin samarbeidskirke, hvor han sannsynligvis heller ikke kommer til å bli prest... 

Støtte til Northug

Det er spesielt når en person blir felleseie i et land. Det er spesielt når man kan si hva man vil om en person, uten at noen reagerer. Det er spesielt at sosiale medier, som facebook, får kristne mennesker til å spy ut meldinger som er så usaklige at de til tider kan grense mot æreskrenkelser.

Og det er muligens pressen sin feil. De skriver hva de vil, og de elsker å hause opp en god og storkjeftet landslagsløper. I denne urealistiske og virkelighetsfjerne presententasjonen så skaper de et inntrykk av et overmenneske. Men han er dessverre langt nærmere normal, og vinner ikke alltid.

Nå kritiseres han for å ikke snakke etter et "mislykket" løp. Undertegnede støtter Northug i denne avgjørelsen. Han viser at han er et vanlig menneske som blir skuffet, og trenger tid alene. Undertegnede vil oppfordre Northug til å ta seg tid til å være alene, og snakke mindre med pressen - også når det går bra...

Og alle dere som lirer av dere usaklige meldinger på facebook - Get a life!

Illustrasjonsfoto: ntnu.no Lik eller ulik en skiløper?

Lederskap og disippelskap

Jeg fant denne leksjonen på http://sivers.org/ff , og følte at det var interessant. Lederskap handler om etterfølgelse, og å vise andre hvordan man kan følge etter den som "nå" er blitt en leder... Er dette lærerikt?
Morsomt var det ihvertfall....

Dagsens visdomsord

Livet består av daglige anledninger til å gjøre hyggelige ting for hverandre...

Skal vi bare ta imot det gode?

Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan.  «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan.  Da sa Herren til ham: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Fremdeles er han like from. Uten grunn har du egget meg til å føre ham i ulykke.»  Men Satan svarte: «Hud for hud! En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv.  Men rekk bare hånden ut og rør ved hans ben og kjøtt, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.»  Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» Så gikk Satan bort fra Herren, og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. 8 Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen. Da sa hans kone til ham: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Men han svarte: «Du taler som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?» Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job med sin munn. (Job 2:1-10)

Undertegnede skal preike til helgen, og har opparbeidet seg stor respekt for teksten. Det er fristende å velge en annen tekst, men man kan jo spørre seg om man kun skal tale over de gode tekstene?

Spørsmålene er mange, og svarene ufullstendige. Men det skaper rom for ettertanke, undring og kanksje litt håp?

Sidesyn: Man kan begynne å lure litt....

Det er liten tvil om at det er mye som skjer i de forskjellige store norske misjonsorganisasjonene om dagene. Og det er heller liten tvil om at avisen Vårt Land melker slike saker i ytringsfrihetens navn, noe som igjen fører til at ytringsfriheten blir brukt til å blåse opp noen muligens mindre viktige saker i de viktige sakene, samtidig som de stadig viser at de ikke har så god kunnskap om organisasjonslivet.

Undertegnede sin arbeidsgiver sin moderorganisasjon har det siste året hatt store økomiske problemer, og det har medført mange oppsigelser, og store organisatoriske forandringer. De planlagte forandringene er faktisk så store at man har innkalt til en ekstraordinær generalforsamling for sikre de demokratiske prosessene i omleggingen. Vårt Land skriver om dette under overskriften: "Stor usikkerhet foran misjonsmøte". Jeg er usikker på om generalfosamlingene i oljeselskap blir kalt oljemøter, og de fleste som hører ordet misjonsmøte vil nok heller tenke på lysbilder og basar, enn demokratiske avgjørelser. Og det blir ikke bedre når de sier at det er en hasteinnkalling, siden grunnreglene sier at ekstraordinære generalforsamlinger skal avholdes maks 2 måneder etter innkalling. Konseptet ekstraordinær tilsier vel egentlig at det haster litt, eller?

Men det er en sak i en søsterorganisasjon som muligens har tatt enda større plass i spaltene. Man kan muligens si at avisen også her har hatt en noe uklar agenda i presentasjonen, men det skal vi ikke gå nærmere inn på her, på grunn av lengden av innlegget...

Men noe må likevel kommenteres. For saken gikk så langt at generalsekretær og hovedsyreformannen fant det naturlig å skrive leserinnlegg i avisen Vårt Land. De fleste kjenner denne organsisasjonen som konservativ, "gammelmodig" og ikke som en stor forsamling av mørkemenn. Det er ingen tvil om at de er kjent for å være lavkirkelig. Men likevel var det litt overraskende at de lånte noen ord fra trosbekjennelsen i overskriften på leserinnlegget: Vi tror på Øystein!

Det er sterke ord, og man kan egentlig begynne å lure litt...
og så kan vi jo rette en takk til Vårt Land...

Dagsens visdomsord

Det avgjørende er ikke hva du gir, men den kjærligheten du gir det med.

 Mor Theresa

Sidesyn: Overvåket...

Det er noen år siden Big Brother var det mest populære programmet på norske skjermer. Den tiden er heldigvis over, men overvåkingen er likevel gått mange steg i feil retning. Ikke nok med at man legger igjen utallige spor ved hjelp av diverse kort, og til og med fingeravtrykk på flyplasser. Man kan bli paranoid av mindre, men det skal ikke dette blogginnlegget handle om.

I et tidligere innlegg har undertegnede erkjent at en blogg ikke bare er en blogg, og at alt som skrives må kunne bli sett på som en offentlig uttalelse. Muligens har dette også ført til at fremtidige jobbmuligheter har forsvunnet, noe som nå er litt nærmere å bli bevist.

Det har seg nemlig slik at denne bloggen har innhentet besøkstatestikker fra statcounter. Her kan man også finne ut diverse ting angående hvor besøkende bor, internettside de kommer fra o.l. Av og til går undertegnede inn på noen av disse mulighetene, og det var på siden "recent came from". Her viste deg seg at det var noen som hadde kommet fra siden: http://www.kvasir.no/alle?q=Helge Dagsland. Det er litt overraskende at noen bruker kvasir til å søke direkte på undertegnedes navn, så dette ble undersøkt litt videre. Og dette var resultatet av litt nærmere undersøkelse angående dette besøket:

Den som søkte på kvasir etter undertegnedes fulle navn har en ISP som heter NLM IKT Service As. Det gjenstående spørsmålet er jo hva dette kan bety, og man kan lure på hvem som overvåker hvem???

Ha en fin dag, og velkommen tilbake til denne bloggen!

Lederskap og tomt snakk

Demokrati kan være en prøvelse, men undertegnede ser dessverre ingen bedre alternativer til å styre. Etter en vel avsluttet "generalforsamling" kan man nemlig innse at fokus ofte blir lite visjonært i forhandlingene, men at det er langt mer krustusentrert i tale. Det siste gleder en aldrende mann, og det har vært en stor glede å få et kort møte med engasjert ungdom som har en klar identitet.

Så det var en lettere oppglødd person som kom tilbake til Stavanger, og ble møtt av denne deprimerende saken på vl.no. Det er riktignok ikke overraskende for undertegnede som har fulgt mye av denne problematikken siden han selv ble misjonærkandidat i 2002 og plassert i 2003. Det skal understrekes at sakene ikke har samme grad av alvorlighet, men mangel på oppfølging og forståelse for frustrasjoner har preget undertegnedes 8 år "knyttet" til organisasjoenen.

Man kan stille spørsmålstegn med mange ting i organisasjonen, men det er ikke en styrke at ingen av barne- og ungdomslederne på kretsnivå fra 2005 har jobben idag. I noen kretser har det vært flere skifter de siste 5 årene. Undertegnede håper derfor at debatten kan føre frem til forbedringer, slik at man også i NLM kan få et bredt og sterkt ungdomsarbeid med klart fokus og sterk identitet. Det handler om godt utviklet teamarbeid, noe som mange ledere i NLM tydelig ikke helt har forstått...

heldags... - glad og positiv - vil derfor uttrykke en stor takk til de som tar et steg frem for å sette problemet på dagsorden, og for at de gjør det på en profesjonell og saklig måte. Og så får vi håpe at personalsaker får være personalsaker, og at det er rutiner og oppfølgingen som får et etterlengtet fokus. Det er ihvertfall på høy tid!

Men det er forhåpentligvis en åpning i tunnellen, og kanskje det til og med er muligheter for benytte en rulletrapp, for undertegnede tror ting kan skje hvis man trekker frem visjoner, klarhet og handlinger når man snakker om lederskap, og samtidig ikke bare la det bli med snakkingen!

Om ikke så lenge...

I dag er det 23 dager til undertegnede skal ut og kjenne litt på misjonærkallet igjen. Sommervarme, muligens litt bading og ikke minst åpningen av Setela i Arequipa skal bli en deilig avveksling fra et kaldt, snøfylt og kjedelig Stavanger.

Denne bloggen vil forhåpentligvis også oppleve noe varme i fremtiden, før det blir helt kaldt med et siste innlegg den 16. mars - om 41 dager. Den datoen blir nemlig bloggen nedlagt, og det er kanskje på tide. For det siste nye er at blogger ikke er private, men såkalte sosiale medier som, ifølge Helge Simonnes, fungerer som et offentlig ordskifte på lik linje med et avisinnlegg og uttalelse til TV.

Dette er jo ganske alvorlig for en blogg som bruker mye tid på å ha et uhøytidelig sidesyn på mer, eller helst mindre aktuelle saker. For bloggen er visst bare ikke en blogg, og undertegnede innser at den derfor må avsluttes...

Og siden det finnes en liste så har undertegnede bestemt seg for å bli litt mer voksen, og ikke meddele verden så mange av hans uvesentlige tanker. Det kan bli vanskelig, men verden blir kanskje et bedre sted....(?)
....og til opplysning for alle som lurer: bloggen har muligens noen lesere i NLM, og det kan ha ødelagt et fremtidig jobbskifte. Hvem vet, noen stillinger blir ihvertfall fremdeles ikke utlyst?

Afrikamesterskapet...

For to år siden så jeg noen kamper i Afrikamesterskapet på en liten svart-hvitt 14 tommer hos ordføreren i Narena. Det er et fotballminne jeg sjelden vil glemme, siden jeg ikke så ballen i all "snøen" på skjermen og heller ikke forsto hva som skjedde siden jeg ikke forsto språket... Det ble imidlertid noen myggstikk, samt litt ekte idrettsglede. Det gikk imidlertid ikke så bra for Mali den gangen heller...

Heller ikke i år har det gått så bra for mitt favorittland i Afrika; Mali. Likevel er det nok mest synd på Togo, som ble beskutt og utestengt.

Men nok om det. Det er likevel en glede å se at Mali har en representant i finalen, nemlig dommeren Koman Coulibaly. Dette navnet fikk imidlertid undertegnede til å smile litt... Som noen vet så får utlendinger et lokalt navn når de er i Mali, og mitt navn kan jeg være stolt av.. Men ryktet sier at Coulibaly ofte blir mobbet og vitset med, nesten som landets klovn... Og for dem som vet litt om humoren i Mali, så forstår man at det ikke alltid kan være like lett...

Dette vet nok den erkenorske Nils Kåre Bøe(bildet til venstre fra facebook) mye om. Da han var på praksistur i Narena fikk han navnet Coulibaly, og ryktet sier at han ble så mye mobbet at han ble oppriktig lei. Han uttrykker likevel glede over at en med samme navn har kommet så langt. I en sms skriver han: "Det var på tide at en Coulibaly blir anekjent! Endelig kan vi være sikre på at det beste laget faktisk vinner:-) Stort å tenke på at jeg harn en bror som dømmer finalen."

Vi ser her at unge hr. Bøe har tatt inn over seg hvor viktige familieforholdene er i Mali, men det er nok liten tvil om at han er litt vel optismistisk. For dommeren er (selvfølgelig) omstridt, han heter jo tross alt Coulibaly.. Det er blant annet 65 personer fra Tunisia som misliker denne dommeren, ifølge facebook.

Undertegnede kunne imidlertid tenke seg å reise tilbake til Mali, og hadde han vært lærer så hadde det ikke vært tvil om hvilken stilling han skulle søkt....